Hopp til hovedinnholdet

Hei! Jeg og mamma krangler nesten hele tiden. Hun skylder alltid på meg, og hvis noe skjer i hjemmet, er det min feil, uansett.

Jente 13 år
 

Spørsmål

Hei! Jeg og mamma krangler nesten hele tiden. Hun skylder alltid på meg, og hvis noe skjer i hjemmet, er det min feil, uansett. Jeg er så lei! Hun kjefter på meg, og brøler til meg, og sier at jeg aldri hjelper henne i huset. Dette er litt sant, det vet jeg. Men likevel, hun trenger vel ikke å brøle? Jeg er ikke en så fæl datter! Jeg er snill med henne, og hjelper henne når det trengs, hun er ikke slik mot meg. Hvis jeg ikke får til noe, blir hun rasende, og netker å snakke med meg, og stenger seg inne på rommet og ber om å være i fred. Det er rett og slett barnslig, syns jeg. Hun sier at jeg aldri stiller opp! Da jeg var liten, ble jeg seksuelt misbrukt av en eldre gutt i familien, og mamma prøver å få meg til å snakke om det når jeg ikke vil, jeg blir bare lei meg! På en prøve fikk jeg en to-er, men det var ikke min feil. Vi hadde prøva på data, og noe feil skjedde med innleveringen, læreren sa at det var greit. Mamma ble rasende, og ville ikke høre på meg når jeg forklarer hva som egentlig har skjedd. Hun sier at jeg alltid gir opp! Jeg HAR gode karakterer, jeg har fått mange seksere, enda jeg begynte i åttende i høst. Når jeg kommer hjem med en sekser, tror hun ikke på meg før jeg vifter prøva i ansiktet på henne. Det virker som om hun tror at jeg ikke klarer noe som helst! Og så er det ansiktet mitt. Jeg hater det! Nesa er alt for stor! Jeg er upopulær også, fordi jeg er med "teitingene", og vi tuller masse, og ser sikkert helt gale ut. Før var jeg og klassens nerd bestevenner. Hun er kristen, og helt stille når det er flere der enn meg og henne. Vi har begynte å få veldig forskjellige interesser, og snakker nesten ikke med hverandre. Hun bryr seg bare om skole. Jeg liker moped og skuter og firhjuling og motor. For litt siden fikk jeg et brev fra søsteren hennes, om at jeg måtte være med henne, og at jeg var feig som ikke var med dem. Vet ikke hva jeg skal gjøre! Vi er så forskjellige, alt vi har til felles er skolen! Vil ikke såre henne, vil at hun skal ha det bra... Og så liker jeg en gutt, også. Vi flørtet masse før, men ikke så mye nå lenger. Han er den kjekkeste på hele skolen, og alle jentene liker ham. Vi har masse til felles, men han liker en annnen. Ei berte. Jeg gidder ikke forandre meg for at han skal like meg, men klarer ikke å slutte å tenke på ham! Uff, jeg skulle skrive kun om meg og mamma, men så veltet det på. Jeg har egentlig ingen jeg kan fortelle alt til. Hva syns du jeg skal gjøre?

Dette spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid.
 

Svar
Hei


Beklager at du har ventet på svar fra oss!

 

Det høre ut som om du har mye å bekymre deg for for tiden. Det er dessverre ikke uvanlig at foreldre og barn krangler mer når barna kommer puberteten. Barn får stadig flere og sterkere meninger og foreldrene blir ofte reddere og reddere for at det skal skje barna noe. Dette kan gjøre det ofte ender i krangel. Det at du utvikler deg og får nye interesser også gjør det vanskelig for deg i andre situasjoner også. Det å utvikle seg i forskjellige retninger fra folk man kjenner er ikke lett.

 

Det kan være godt å snakke med noen om hvordan det er å være den man er og hva som er viktig. Mange synes det god hjelp i å snakke med helsesøster, lærer eller sosiallærer. Helsestasjonen for ungdom kan også være et godt sted. Der har de lege, helsesøster, ofte har de også psykiatrisk sykepleier eller psykolog i tillegg.

 

Veldig mange vil nok kjenne seg igjen i det du skriver om og det kan være at du er ekstra følsom på grunn av det du har vært utsatt for. Selv om det er normalt kan det være tungt å bære alene.

 

Vennlig hilsen

Familiepsykologen,ung.no
Fikk du svar på det du lurte på?

Spørsmål og svar som ligner


Tilbake til spørsmål og svar om Konfliktløsning
Tilbake til spørsmål og svar
Les artikler om konfliktløsning