Hopp til hovedinnholdet

Har et turbulent forhold til min stemor. Et par ganger har det tippet for meg.

Gutt 17 år
 

Spørsmål

Hei Da jeg var liten, og gikk i barnehagen var det å bli hentet på slutten av dagen av pappa dagens største glede, jeg kan huske jeg løp så fort jeg kunne og kastet meg rundt halsen hans før vi kjørte vi hjem. Slik var det hver dag, og det at jeg viste denne gleden har visstnok vært veldig viktig. Jeg flyttet sammen med pappa fra et sted i landet, til et annet sted ganske langt unna. Mamma og pappa ble skilt da jeg var 2 år, så å ikke å ha kontakt med mamma har ikke vært noe jeg har tenkt over, helt til høsten 3. klasse. Mamma var narkoman, og for sikkerhetsskyld ble pappa holdt nøye øye med av kommunen vi flyttet til. De fikk et sikkert bevis på at han var en god mann, som tidligere nevnt, da jeg kastet meg rundt halsen hans hver dag i barnehagen, til jeg ble for stor til å gjøre det. I første klasse flyttet stemoren min inn, pappas nye kjæreste. Etterhvert har de giftet seg, og i starten lurte jeg på hvor lang tid det ville ta før jeg kalte henne for mamma, litt på skøy. Det som skjedde da stemoren min flyttet inn, har jeg ikke vært klar over, men tror jeg har klart å tenke meg til noe jeg aldri har tenkt over før i dag. Etter hun flyttet inn har jeg blitt fortalt at jeg aldri gir klem til personer jeg er glad i. Jeg ga aldri klem til pappa og stemoren min på eget iniativ eller viste noen stor form for glede, enda jeg var veldig glad inni meg. Jeg har alltid vært veldig takknemlig for alt jeg har fått, da vi har vært en familie uten spesielt store inntekter, men heller ikke spesielt lav inntekt, men vi har alltid vært litt sparsomme. På den måten vil jeg tro jeg har lært å sette pris på det jeg fikk. Trodde jeg, da ihvertfall. På tull fikk jeg innført klemmekurs. Jeg ble lært og fortalt at personer man var glad i skulle man gi klem til når man møtte dem igjen etter å ikke ha sett dem på en stund. Dette fordi da jeg kom hjem etter å ha vært på besøk hos venner i helger, ikke ga klem til foreldrene mine da jeg kom hjem. Selv kunne jeg ikke skjønne hvorfor jeg ikke kunne vise foreldrene, pappa og stemoren min, hvor glad jeg var i dem, og det gjorde meg trist. Det jeg tenker på den dag i dag, er hvorfor måtte jeg ha "klemmekurs" og ble fortalt at jeg aldri ga klem til noen, og ikke viste følelser, når jeg tenker tilbake på da pappa hentet meg i barnehagen? Stemoren min har alltid sagt at hun ikke skal stjele pappa fra meg, og det har jeg bare ledd av og sagt "nei, selvsagt ikke!" Og ment det. Likevel lurer jeg kanskje på om noe har sittet i bakhuet mitt som jeg ikke har tenkt over, men som følelsene har følt. I en periode i 1. og 2. klasse, såvidt jeg husker var det da, fikk jeg møte mamma en gang i blant. Fast dato, fast klokkeslett og fast møtevarighet. Møtet skulle foregå uten pappa og bare stemoren min til stede, hjemme på rommet mitt. Hun var fremdeles narkoman og ble kjørt hele veien til oss av en ukjent person for meg. Jeg fikk gaver, sannsynligvis funnet på gjenvinningsstasjoner eller lignende, men det var gaver, og jeg prøvde så godt jeg kunne å vise glede, selv om jeg hadde i tankene at det var det ikke sikkert jeg viste. Etterhvert ville mamma at kun jeg skulle være til stede, og både pappa og stemoren min skulle befinne seg et annet sted, ihvertfall ikke i samme hus. Da brøt vi delvis kontakt. Da mamma ville jeg skulle komme alene på besøk til henne, med følge av Røde Kors, brøt vi kontakten helt. Seinere har jeg fått høre at det var fordi det ble trua med rettsak om å få foreldreretten over meg, fra mamma. Da jeg var 8 år fikk jeg høre at moren min hadde gått bort noen dager tidligere, uten at jeg felte en tåre. Jeg fikk vite at det var fordi hun hadde tatt for mange piller. Jeg sa at jeg ikke kjente mamma og at hennes dødsfall var omtrent like trist som å se noen som har gått bort i avisa. Da jeg var liten løy jeg. Jeg løy mye ovenfor alle, uten at jeg tenkte noe over at jeg løy. Jeg følte ikke at jeg løy, men pynta på historiene litt, kanskje hadde jeg løpt 60m på 12 sekunder istedet for 14 osv. Aldri noen store løyner. Bare til foreldrene mine var det ordentlig løyner som at jeg hadde spist maten min på skolen, drukket melka mi, dusja etter gymmen, ikke somla på vei hjem, at jeg hadde mer penger enn jeg egentlig hadde osv. Alt for å unngå et surt fjes. Jeg gjemte ofte skolemelka mi i skogen under masse blader, fordi jeg var redd for at de skulle finne det ut. Om de fant ut at jeg løy brøyt helvete løs, syns jeg. At foreldrene mine var sure på meg og aldri smilte eller snakka til meg på en hyggelig måte i flere dager fikk meg bare til å sitte i skolevinduet og se i grusen. Jeg hatet det og grua meg til å komme hjem hele dagen, men sa det aldri til noen. Det er dét mange sier jeg har som et problem. Jeg forteller aldri noen noenting om meg selv. Jeg forteller ikke hvordan jeg har det til noen, og har blitt sendt til barnepsykolog for det, uten at de fikk noe ut av meg heller, de mente jeg skulle komme tilbake når jeg var eldre. Å fortelle hva jeg føler og syns er noe av det verste jeg veit, derfor gjør jeg det aldri. Forrige gang jeg kan huske at jeg fortalte noe som hadde med indre følelser å gjøre var da jeg trolig brakk tåa. Jeg kom hjem, sa ingenting annet enn at jeg hadde hatt det bra da jeg ble spurt. Hver dag ble jeg spurt om jeg hadde hatt det bra, og hver dag hadde jeg det like bra, sa jeg. Tåa mi var helt utrolig vond, for en person som meg som aldri har opplevd særlig stor smerte eller brukket noe. Det var tåa ved siden av stortåa. Jeg tenkte meg godt om, og sa "Det gjør veldig vondt den tåa ved siden av stortåa, jeg tror kanskje den er brekt". Den var gul-lilla-blå og skeiv med en klump på sida som er der fremdeles. Dette skjedde til jul i 9.klasse. Da jeg sa det, fikk jeg bare at det går over og at det ikke er noe å gjøre med, så holdt alle kjeft om det, og ingen nevnte noe om det, untatt pappa som stadig spurte hvordan det gikk med tåa. Jeg fortalte ingenting annet enn at det gikk bedre og smilte. Grunnen til at jeg ikke liker å fortelle ting, tror jeg, må være fordi jeg føler at de gangene jeg har fortalt noe om meg selv har jeg ikke fått støtte, men snarere fått i trynet at det var min feil og at jeg ikke kan klage på det. For å si noe jeg aldri har sagt før: så er det alltid stemoren min jeg har fått inntrykket av at er sånn mot meg. Jeg føler at hu bryr seg lite om det uansett. Jeg vil legge til at å snakke negativt om folk har jeg vanskelig for, da jeg føler at alt jeg sier om folk blir hørt av dem eller de kommer til å finne ut at jeg har sagt det. Har allerede frykt for at stemoren min skal finne ut av denne teksten...vil helst ikke at dette blir publisert. Det er omtrent ti år siden mamma døde. På den tida har jeg rukket å bli mer uvenn med stemoren min, få et aggresjonsproblem jeg sliter med noenganger, forteller om det lenger ned i teksten, blitt bedre kjent med mamma sin side av familien som jeg aldri har hatt kontakt med og fått et forhold til foreldrene mine som har gitt meg det jeg tror er et psykisk problem for meg, og kanskje foreldrene mine. En ting av gangen: Fra jeg har vært liten og diskutert med stemoren min, og alltid stemoren min, fordi pappa ikke har vært hjemme på dagtid, har jeg alltid tatt i mot alt jeg har fått, alt av beskyldninger og alt som måtte komme av kritikker osv. Jeg har ikke sagt noe i mot noe, fordi jeg ikke har turt eller ikke vil fordi jeg bare vil prøve å gjøre det beste jeg kan for at alt skal være bra, og bli ferdig med diskusjonen. De siste åra har jeg ikke tolerert det lenger. Jeg tar fremdeles imot omtrent alt, men en gang i blant tipper det helt for meg. Da vi satt ved middagsbordet og stemoren min kritiserte meg for noe helt dagligdags, og kom over på noe som hadde med hvorfor jeg ikke forteller ting om meg selv til foreldrene mine og hvorfor jeg ikke snakker mer med dem. Jeg husker ikke helt hva det var stemoren min spurte meg om som fikk hele huet til å rase og eksplodere, men jeg sa, mens jeg skalv av sinne: "Nei, veit du hvorfor?" Så rolig jeg kunne, nærmest visket. Da begynte henne å gråte, og løp ut av kjøkkenet. Jeg ble helt fra meg inni meg, og sammen med det enorme raseriet jeg hadde spart opp de siste 10-12 åra eller noe, begynte pappa å rope til meg at jeg er full av mark og noe mer jeg ikke husker. Det blei helt svart for meg og jeg slo alt jeg hadde i bordet og det var merkelig det ikke knakk, men glass knuste og det raste sammen på bordet, mens jeg skreik så høyt jeg kunne: "Jeg veit ikke!!" Og slo i bordet og skrek en gang til. Nettopp fordi jeg ikke klarte å tenke meg fram til alt dette. Jeg gikk inn på rommet mitt, smalt igjen døra og satte meg på stolen min mens jeg dro meg litt svakt i håret og tenkte igjennom hva som kunne skje. Tanker om psykolog, innleggelse på mentalt og barnevernet svirra rundt. Seinere kom pappa og ba om unnskyldning og jeg ga han en klem, og det ordnet seg. Noen dager seinere var alt som normalt. Noen uker, kanskje måneder seinere begynner stemoren min å kritisere meg og snakker veldig lenge, som alltid om ettellerannet jeg har gjort, som f.eks. å la baderomsdøra stå på gløtt. Jeg må nesten le, men det er sant, hu kan kritisere meg på en rolig måte i 15 minutter om helt teite ting, som at jeg har latt vaskekosten ligge i vasken istedet for å sette den i kopp, ikke rydde på plass skoa mine osv. Det er utrolig kjedelig å høre på og gjør meg nesten gal, det skjer omtrent hver eneste dag, og i dag er ikke et untak, sikkert ikke i morgen heller. Det som var spesielt med denne diskusjonen var at jeg var i litt dårlig humør, var drittlei de samtalene og svarte litt frekt på en ellerannen måte. Jeg husker bare at hu sto foran meg i stua, og da henne nevnte dette med at en dag skal pappa dø, en tanke som har gitt meg mareritt opp igjennom barndommen og er min største frykt og får meg til å gråte bare ved å skrive det nå. Hu sa at fordi jeg ikke hørte etter på hva de sa, når det gjelder alle de teite tinga jeg nevnte tidligere, skuffa jeg pappa og gjorde han lei seg, og en dag kommer han til å dø og hva skal jeg gjøre da? Jeg kan ikke be om unnskyldning. Dette sa henne til meg, og har gjort før, men denne gangen tolererte jeg det ikke, jeg fikk tårer i øyna, gikk ut av stua og inn på rommet mitt, helt rolig, mens henne ropte at det var respektløst av meg å bare gå, så hun fulgte etter meg inn på rommet og jeg ropte noe som: "Gå ut! Gå ut!" Så sa hu noe om at jeg var under 18, et forbanna drittargument for at hu ikke skulle gå ut av rommet mitt og la meg være i fred, så jeg var helt på gråten da jeg hvisket: "Kan du væære så snill å gå ut, jeg ber deg.." men så husker jeg ikke mer enn at det blei roping fra hennes side, jeg dytta hu i håp om å få henne ut og mer roping helt til jeg ikke klarte mer, og tenkte: "Enten slår jeg til så hardt jeg kan, til henne, blir anmeldt, barnevernet, mentalt osv, eller så kommer jeg meg bort herfra". Jeg så etter kniv, hammer, ettelleranet som kunne få dette til å ta slutt og få meg til et annet sted. Jeg snudde meg rundt, løp og smalt hodet så hardt jeg klarte i veggen så bilder og vegg knuste. Uheldigvis svimte jeg ikke av. Etter det husker jeg ikke stort, bare at jeg seinere tørka tårer, blod og glasskår fra soveromsgulvet mitt. Denne episoden tenker jeg ofte på, og i dag holdt det på å tippe for meg igjen. Jeg blir aldri sint, det er bare disse to, eller tre gangene noe sånt som dette har skjedd. Jeg kjente raseriet koke inni meg tidligere i dag etter en diskusjon med stemoren min, men å få høre at pappa er lei seg, skuffa over meg eller at jeg ødelegger dagen hans, som stemoren min har sagt til meg før. "Du ødelegger det han har igjen av livet", har hun sagt. Jeg vil gjøre alt jeg kan for å ikke bli sint, ihvertfall ikke på pappa, jeg smiler til han hver gang jeg ser han gjennom hele dagen og gir han klem når vi møtes igjen etter skole/jobb osv. Jeg tenker at det eneste som holder meg tilbake fra alt av det jeg veit han blir skuffa for eller lei seg, er at jeg ikke vil at han skal bli det. Jeg er hans eneste sønn, og har bodd alene med han hele livet, med stemoren min fra jeg var 6 år, og han betyr alt for meg. Dagen han faktisk går bort veit jeg ikke hva som kommer til å skje, han er jo eneste grunnen til at jeg ikke drikker alkohol i store mengder, begår kriminalitet osv. Jeg har ligget mange kvelder og tenkt at den dagen jeg ikke kan skuffe han eller står i fare for at han kan bli lei seg mer, den dagen han er borte, skal jeg isolere meg inn, kjøre meg ihjel eller drikke sprit eller noe til jeg dør selv, hvis jeg ikke klarer å få tanken på at han ikke er skuffa over meg snart og at han faktisk ikke er det. Jeg ligger godt an på skolen og har et normalt liv utenom hjemmet. Jeg ønsker at den dagen har går bort skal han kunne være stolt av meg, men såvidt jeg har fått høre kommer ikke det til å skje, og det gjør meg veldig deprimert til tider. Han har alltid vært min store helt, og er det fremdeles innerst inne. Den dagen han er borte er det ingenting som betyr noe for meg lenger, når jeg tenker meg om...jeg føler at jeg har "fucka" det godt opp alt sammen, og veit ikke helt hva jeg skal gjøre. Starter med å sende dette brevet anonymt. Hilsen en som føler han sliter, men ikke vil at noen skal vite det.

Dette spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid.
 

Svar

Hei gutt 17år.

Takk for at du kontakter ung.no.

Du forteller mye om din oppvekst og forholdene hjemme. For meg høres det ut som du har en flott far som bryr seg masse om deg og som har tatt godt vare på deg selv om ting kanskje har vært vanskelig i oppveksten din.

Du skriver også om hvor mye din far betyr for deg og hvor viktig det er for deg at din far kan være stolt av deg og det du gjør. Du forteller at dette er en motivasjon for deg til å holde deg unna negative ting som alkohol, kriminalitet og lignende.

Videre forteller du om ditt litt mer turbulente forhold til din stemor. Hvordan dere kan havne i klammerier og diskusjoner som du ikke synes er greit.

I slutten forteller du at det har hendt to til tre ganger at det har «tippet» for deg i diskusjon med din stemor. Du forteller at du da har forsøkt å trekke deg unna ved å gå på rommet ditt, men at hun har fulgt etter.

Det virker som du gjennom henvendelsen din har fått satt ord på mange ting som kanskje ville vært vanskelig for deg å prate om. Det er en bra begynnelse på å få en bedre hverdag. Det viser at du er en ansvarsfull ung herre som ønsker å gjøre noe med hvordan ting er.

Det er ikke unormalt at barn/ungdom har konflikter med stemødre/stefedre. Det som er viktig for å løse disse er kommunikasjon. Det kan handle like mye om tydelighet på hvordan man reagerer når man for eksempel blir sint, som det og faktisk snakke sammen. For meg virker det som en del av din strategi for å kontrollere sinne er å trekke deg bort fra situasjonen. Dette trenger ikke være en dårlig strategi, men kanskje dere kan forsøke å snakke noe om dette hjemme hos dere. Det kunne nok vært smart av din stemor å la deg være i fred i slike situasjoner, så kunne dere heller pratet sammen litt senere når situasjonen har roet seg. For å få det til å fungere, kan det ofte være fint at det er satt ord på at det er sånn man kan ha det.

Ut fra hvordan du beskriver ditt forhold til din far, virker det for meg som at dere har et godt forhold. Du skriver blant annet at etter en diskusjon kom din far inn og ba om unnskyldning, gav deg en klem og det ordnet seg. Jeg forstår også utfra det du skriver at du synes det å snakke om ting er noe av det vanskeligste du kan gjøre. Hva med å be om å få snakke med din far, uten stemor tilstede. Du kan for eksempel begynne med å vise ham dette brevet. Det beskriver godt hvordan du føler det. Dersom du føler at dette brevet er litt for «utleverende», kan du forsøke å skrive et nytt brev der du skriver ned det du kunne tenke deg å fortelle ham. Da tenker jeg det nok er særlig viktig å få med dette om hvordan du kontrollerer deg selv når du blir sint, det at du er så glad i din far og hvor viktig det er for deg at han kan være stolt av deg. Skriv gjerne her at du er redd for at han skal være skuffet over deg. Jeg er ganske sikker på at din far alt er både stolt av deg og kjempeglad i deg. Det inntrykket får jeg i hvert fall når jeg leser mailen din. Jeg tror ikke det er all verdens som skal til for at du skal oppleve at det er fint å være hjemme.

Kanskje kunne familien din (du, din far og din stemor) hatt nytte av en samtale hos Familiekontoret dersom det finnes et slikt i din kommune. Her kan man få hjelp til at familien skal fungere bedre sammen.

Du avslutter med å blant annet skrive at du ligger godt an på skolen og har et normalt liv utenfor hjemmet. Dette er nok konkrete ting din far vil kunne si at han er stolt av deg for. Jeg oppfordrer deg til å prøve å snakke med din far om dette, det er nok veien å gå til at du og dere skal få det bedre. Som sagt, om det er vanskelig, kan du vise ham dette brevet eller skrive et konkret til ham.

Dersom du ønsker å snakke mer med noen om dette eller få hjelp til å finne ut hvordan familien deres eventuelt kan få hjelp, kan du kontakte Alarmtelefonen for barn og unge på telefon 116 111. Dette nummeret er gratis å ringe og er åpent fra kl. 15.00 ? kl. 8.00 i hverdager, og døgnåpent i helger.

Hilsen Alarmtelefonen for barn og unge i samarbeid med ung.no

Fikk du svar på det du lurte på?

Spørsmål og svar som ligner


Tilbake til spørsmål og svar om Psykisk / følelser
Tilbake til spørsmål og svar
Les artikler om psykisk / følelser