Hopp til hovedinnholdet

Sliter med mange alvorlige ting, vil ta imot hjelp, men feiger ut og sier nei.

Jente 19 år
 

Spørsmål

æg e ei jenta på 19 år og slite me veldi mange ting, jeg vet ikkje helt hvor eg skal starte henne men tro eg starte me hva jeg slite me. jeg sliter me selvskading,panikkangst,selvmordstanker,spiseforstyrrelse, og dyp depresjon, jeg har ikkje akkuratt noen spørsmål men vil bare få alt, eller nåe vertfall, jeg har sluttet me beahandling rundt 6 måner siden, grunnen er at psykologen gikk ut i mammapermisjon og har ikkje gåt til noe behandling etter d,. probleme er at jeg vil gjerne skaffe meg hjelp igjen, men jeg klare ikkje og ta imot, jeg har finge tilbud om innleggelse igjen, jeg vil si ja og ta i mot behandling men hver gang jeg har sjangsen så feige jeg meg ut og sier nei, d e som om jeg ikkje tør og si ja eller ta imot behandling, helt si jeg sluttet me all behandling og ble utskreven fra dps så har ting bare gått ned over, angsten er sterkere, føler meg mer og mer deppa, skader meg mer, vil ikkje spise, jeg føler meg veldi feit og overvektige, så jeg vil ikkje spise eller drikke noe, jeg går rundt 1 uke uten mat og nesten ikkje noe drikke siden jeg vil ned i vekt, jeg vil ned 20-25 kg, etter at jeg faster i 1 uke så er kroppen min veldi slapp og er veldi svimmel og orke ikkje og stå oppreist, tanken svive rundt hele tiden får aldri stopp fra di, jeg vil gjerne spise som normalt, men jeg klare ikkje, jeg prøve av og til og ta meg mat men da overspise jeg og blir veldi lei meg etterpå, jeg skammer meg over at jeg spiste noke, jeg går dermed på badet etterpå for og tvinge meg selv til og kaste d opp, og tar avføringpiller, så vekta mi går opp og ned, noe som sliter på veldi mye siden jeg skammer over at jeg er så feit som jeg er, når jeg faster i 1 uke så går jeg ned somregel 4-5 kg men så går jeg opp igjen når jeg spiser noe og drikke noe så jeg vil helst ikkje spise noe men av og til så bryte jeg sammen og er så utrolig dårlig i formen at jeg spiser og drikke no for og få litt energi i kroppen, d er da jeg overspise og kaster opp igjen etterpå og ta avføringspiller etterpå om jeg har igjen, jeg føler vertfall jeg overspise når jeg bryter sammen, jeg vet ikkje lengre hva jeg skal gjør, jeg er utrolig sliten og trøtt, jeg får ikkje såve om nettene, nattsøvnen er heilt ødelagt, tankene svive rundt 24/7 får aldri fre, jeg føler jeg ikkje klare noe som helst mer, får ikkje søvn, klare ikkje og spisenormalt uten og skamme meg, føler meg ikkje konfortabel i kler, føler meg veldi overvektig uansett hvilken kler jeg har på meg, klare ikkje å se noe lyst på ting, alt er svart og tenker mye på selvmord, jeg har alt jeg trenge til og prøve et nytt forsøk, jeg har prøvd på selvmord mange ganger før og di har blitt mislykkes, jeg vil gjerne prøve og ta selvmord igjen for jeg orke ikkje og ha det sånn lengre, men jeg er redd for og overleve enda en gang til, selv om jeg inderst inne vet at jeg kommer til og klare d siden jeg bor i egen leilighet og fer ikkje tilsyn si jeg har nektet, grunnen til jeg vil ta mitt liv e pga jeg føler at alt går den gale veien, ser ingenting lyst, er utrolig lei og orke ikkje mer av dette live, klare ikkje og spise normalt, skader meg selv, kutter og skrape opp armene og av og til halsen, jeg er mye redd og tør ingenting, tør nesten aldri og gå ut døren, tør ikkje og ta bussen alene meir som jeg før, klare ikkje og gå alene i byen som jeg og klarte før, jeg er alltid redd og er på vakt, støkke og bli redd av hvert minste lyd, av og til er jeg så redd at jeg få probleme med og puste, føles ut som bryste knytte seg sammen, rommene føles mindre, og jeg blir svimmel og vil bare legge meg,, pga alt dette så har jeg bare begynt og låse meg selv inne i leiligheten, d har jeg gjort i hele året jeg har bodd her, angsten føltes ut som d ble verre etter jeg sluttet hos psykologen si jeg ikkje tok buss og reiste noen plass mer, nå ligger jeg hver dag innelåst i leiligheten under dynen og bare tenker og vil bare sova men klare ikkje, tenke mye på døden og at jeg vil vekk fra alt, føler at alle hate meg og vil at jeg skal dø, ble mye mobbet og har blitt misshandlet av hele familien unntat hun ene søsteren min, så jeg føler at jeg ikkje har en familie som bryr seg om meg, mor prøvde en gang og skjøre meg i fjellveggen for hun orket ikkje og ha me meg lengre for jeg vare bare en stor stygg djevelunge som fortjente og bli mobbet, jeg tenker ofte på allt slåingen og sparkingen og all den straffen, når jeg først sovner så ligger jeg veldi urolig og tenker tilbake på all slåingen som om eg enda var der og opplevde alt om og om igjen som om d aldri tok slutt, drømmene og marittene handler om døden, enten er d jeg eller noen andre i familien som dør i drømmene mine, drømmer ofte at mor drepe meg eller om at jeg finne far død eller om hun ene søsterten min skytte meg ned fra et stup, alt svive rundt fer aldri fred, sjøl om jeg er vekke fra foreldrene mine og bor nå i egen leilighet så fer jeg alt som skjedde føre meg som om jeg var der enda og opplevde alt om igjen. mor og far skilte seg for 1 år si, jeg fikk sjokk og brøt sammen når jeg fikk vite d, jeg vet ikkje hvorfor si jeg hate familien min og sko ønske jeg ikkje fantes, kanskje jeg brøt sammen pga måten jeg fikk vite d på, jeg fikk vite av hun ene søsteren min mens jeg var innlakt på dps, jeg har to søstre og en bror, jeg vil bare vekk fra alt og dø fra livet for jeg orke ikkje å ha d sånn lengre og jeg klare jo ikkje og ta i mot behandling, jeg feige alltid ut, dette ble kanskje litt veldi langt men håper på et svar, er veldi leii av alt og vil bare død fra alt, men jeg lure på om jeg er så feit som jeg ser meg som, jeg føler meg veldi feit og overvektige når jeg ser meg selv i speile, speilbilde mitt ser jeg veldi feit ut og må slanke meg, jeg er 163 høy og veier nå 56 kg si jeg har nettopp overspist på skiver, men selv om vekta mi går ned så ser jeg like feit ut, ser aldri noe forandring på speilbilde mitt når jeg går ned 3-5 kg så ser jeg enda like feit, jeg ser meg i speile flere ganger til dagen og veie meg flere ganger til dagen, er jeg veldi overvektige når jeg veie 56? kg nå og rundt 50 kg når jeg går ned vist jeg faster i en uke, jeg er 163 høy, så er igrunnen veldi lav. for 3 år siden så slet jeg og me spiseforstyrrelse, (anoreksi) då veiet eg 45 kg følte og enda feit da men jeg begynte og spise normalt igjen når jeg havnet på forsterhjemmet, jeg var mye hos helsesøster da og måtte veie meg og sånt for hun sa at jeg var undervektige at min indialevekt sko vær på 55 kg og at jeg var undervektig vist jeg veiet mindre enn 55 kg, noe som jeg ikkje trodde på og d gjør jeg enda ikkje, føler meg veldi feit og overvektig og et speil kan ikkje lyve si man ser seg selv i et speil, men jeg skal ikkje skrive mer, håper på et svar, hilsen ei frustrert jente på 19 år.

Dette spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid.
 

Svar
Hei

Du skriver om mange alvorlige ting som plager deg. Du har masse angst, du kutter deg, sulter deg, tar avføringspiller og kaster opp når du spiser, kjenner deg overvektig  til tross for at du har normal vekt. Du sover dårlig og lite, og er sliten og trøtt. Du tenker på å ta livet ditt. Du har opplevd mye vondt i din nære familie, og det høres ut som du også har vært mobbet på skolen. Du skriver at du har fått høre av din mor at du var en stygg djevelunge som fortjente å bli mobbet. 

Du fortjente ikke å bli mobbet, og ikke av å ha det dårlig hjemme. Du fortjener ikke å ha det slik du har det nå. Det høres forferdelig, forferdelig vondt ut, nesten ikke til å holde ut. Det er godt gjort av deg å skrive og gi oss et sånt levende bilde av hvor vondt du har det. Det aller vondeste er kanskje at du med noe av deg tror på dem som har sagt til deg at du ikke fortjener å ha det bedre. Men noe i deg vil noe annet, noe som er godt for deg, som kan føre deg ut av den forferdelige smertefulle tilværelsen. Det er sånn vi forstår det når du skriver at du vil ta imot hjelp, men at du har feiget ut og sagt nei når du har fått tilbudet. Det er som den slemme stemmen har vunnet noen ganger nå, og fått deg til å takke nei. Men du har også en annen stemme i deg, og den vil vi at du skal høre på. Det er den stemmen som sier at du skal spise når du er sulten, og at du skal ta imot hjelp og tilbudet om innleggelse når du er så sliten og nedkjørt som du er nå. Vi ønsker for deg at du skal få og ta imot denne hjelpen, og finne din egen gode vei ut av dette forferdelig vonde.

 

 

 

Hilsen teamet på RBUP

Fikk du svar på det du lurte på?

Spørsmål og svar som ligner


Tilbake til spørsmål og svar om Psykisk / følelser
Tilbake til spørsmål og svar
Les artikler om psykisk / følelser