Hopp til hovedinnholdet

Sint når jeg endelig har fått det bra - uforståelig for meg selv

Jente 20 år
 

Spørsmål

Hei. Jeg har gjennom hele mitt liv hatt vanskeligheter med å snakke om problemene mine, og har heller fortrengt alt som har skjedd meg. Alltid vært en stolt person, og latt som jeg har hatt det bra, selvom det svir innerst inne. Men i det siste har alt bare begynt å se mørkere og mørkere ut, så jeg trenger noen råd.. Jeg har vokst opp med kun min mor som har hatt masse kjærlighet å gi, men hun har vært mye deprimert. Min far har jeg aldri hatt noe kontakt med, og det ser ikke ut til at han bryr seg om å forandre noe på det heller, selvom jeg har gitt han muligheten. Resten av familien bryr seg heller ikke. Har blitt mobbet både psykisk og fysisk i mange år av blant annet min barndomsvenninne som jeg nylig har kuttet kontakten med. Ble utnyttet og tråkket på fordi jeg var for snill og et ''lett offer''. Og hatt et 3 års langt forhold til en som overhode ikke brydde seg om annet enn å være med kompiser og finne på tull. Med andre ord så har jeg ikke hatt mange rundt meg som har brydd seg ordentlig om meg og satt pris på meg, bortsett fra min mor. helt til nå.. nå bor jeg sammen med kjæresten min som verdsetter meg høyt og er utrolig snill mot meg. Men i det siste så har jeg bare vært sint og lei meg, og dette har i stor grad gått utover han.. Jeg kan klikke for den minste lille ting, og da være sur resten av kvelden. jeg har også vært voldelig mot han fysisk, og sier stygge ord om han når jeg er sint. Dette har nå vart en stund (begynte egentlig etter jeg kutta ut barndomsvenninna mi) og jeg begynner å tenke på at, hvorfor i alle dager kan jeg ikke bare være lykkelig nå som jeg har funnet en som behandler meg bra, og kvittet meg med det onde? Hvorfor lar jeg sinnet mitt gå utover han, når det ikke er han jeg er sint på, og hva er jeg egentlig sint på? jeg kan bare være sint uten at jeg en gang selv skjønner hvorfor.. hvorfor er jeg sintere og har det verre enn noen gang med meg selv? jeg tenker at til slutt så vil jeg miste han, fordi han går lei av å ikke bli behandla på den måten han fortjener. Jeg skjønner virkelig ingenting av dette, og hadde håpt noen andre kunne det.. Jeg føler meg egentlig som en veldig kald person.. f.eks hvis noen rundt meg gråter kan jeg oppleve å bare bli sint og oppgitt istedenfor å synes synd på dem.. Hva er galt med meg? :( Har forresten ADD om det er relevant.. Hilsen Hilde 20 år

Dette spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid.
 

Svar
Hei

Takk for ditt brev til oss på Ung. Du beskriver hvordan du har hatt det veldig strevsomt i forhold til mange (de fleste) andre mennesker rundt deg, helt fra du var liten. Du har opplevd mye vondt, spesielt mobbing og utnytting. Selv moren din, som har gitt masse kjærlighet, har hatt sine egne ting å stri med. Det vil vi anta kan ha preget måten hun har kunnet være til støtte for deg på, eller måten du har oppfattet at du kunne lene deg til henne. Slik er det i hvert fall for mange som har hatt tilsvarende situasjon i oppveksten, at de har tenkt at de må være til støtte, eller i hvert fall ikke til belastning, for sine foreldre. Ut fra det du skriver, vil vi tro at mange av de forholdene til mange av de du har hatt rundt deg har hatt sine omkostninger for deg, selv om det også har vært gode ting der.


Nå har du funnet en kjæreste som er snill og god med deg, og så erfarer du et sinne som til nå har vært ukjent for deg, og også at du blir trist. Du skjønner ikke hvorfor du reagerer som du gjør. Det du opplever, er ikke ukjent for oss. Det kan være flere måter å tenke om det på. For oss gir det mening å tenke på det som forsøk på å bli forstått og overvinne vonde erfaringer på (selv om det kan se ut som det motsatte). Det er som du har blitt i stand til å reagere på det vonde du har vært utsatt for først nå, som forholdene rundt deg har blitt gode. Dypt i oss kan vi tenke at den som står oss nær må bli utsatt for noe av det samme som vi selv har opplevd, for virkelig å forstå og komme nær.

Det er ikke rart om du er forvirret - og heller ikke om kjæresten din var det. Det ulykksalige med reaksjoner som dine er jo at de kan drive gode mennesker fra oss, ikke nær oss, slik vi egentlig ønsker. Vi håper det vi skriver her kan gi noe mening for deg. Uansett om det gir mening eller ikke, vil vi anbefale deg å søke behandling, slik at du får hjelp til å forstå deg selv bedre og bli så lykkelig som du fortjener å være. En psykolog eller annen terapeut vil kunne hjelpe deg på veien.

Hilsen teamet på RBUP

Fikk du svar på det du lurte på?

Spørsmål og svar som ligner


Tilbake til spørsmål og svar om Psykisk / følelser
Tilbake til spørsmål og svar
Les artikler om psykisk / følelser