Hopp til hovedinnholdet

jente 13, sliter men tør ikke å si i fra til noen

Jente 13 år
 

Spørsmål

Jeg er veldig deprimert og har sosial angst. Går til BUP, men tør ikke å fortelle hvordan jeg har det. Har også prøvd å snakke med helsesøster og mamma, men går bare ikke. Vil ikke være hun som overdramatiserer alt og synes synd på seg selv. Vil heller ikke være til bry for andre. Er så redd for å bli stempla som "emo". Har ingen selvtillit og tør så vidt å gå ut av døra. Har ingen venner og er bestandig alene. Jeg har både prøvd å være meg selv og som alle andre, men her sitter jeg fortsatt helt alene. Og har prøvd å ta kontakt med andre. Alle sier at jeg må sende første melding å si hei og alt det der, men ingen som svarer. Hver dag lurer jeg på om det hadde vært bedre om jeg var død, om jeg aldri ble født. Døden er noe jeg dagdrømmer om hele tiden. Har så inderlig lyst på hjelp men tør ikke å si ifra. Hva skal jeg gjøre?

Dette spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid.
 

Svar
Hei

Tusen takk for at du velger å ta kontakt med oss i en så tung periode. Det er vondt å høre om hvordan du sliter, og hvor bekymret du er for å si i fra til noen selv om du så inderlig ønsker hjelp.

Jeg tror ikke du er alene om å være i en slik situasjon. Det er mange ungdommer som deler denne redselen for å snakke åpent om hvor vanskelig de har det. Det er noen som ikke tror de vil bli tatt på alvor, noen tror kanskje ikke det hjelper uansett, og noen aner ikke hva de skal si. Det kan være kjempemange grunner til å grue seg for å snakke om personlige problemer.

Når jeg leser det du har skrevet får jeg inntrykk av at du tenker mye på hvordan andre vil oppfatte deg hvis du forteller om det. Det har jeg møtt flere som bekymrer seg veldig for. Felles for nesten alle er at det er mye verre for dem når de bærer på vanskene selv. Etter at de har bestemt seg for å si i fra, har de følt seg lettet og mye mindre ensom med problemene. Husk at det er først når noen vet om det at de kan hjelpe deg ordentlig. 

Du har rett i at det alltid er en sjanse å ta når man skal dele noe man sliter med. Man kan bli skuffet eller såret hvis man bli misforstått eller ikke tatt seriøst. Men ved å si i fra tar du et viktig valg som kan hjelpe deg til å få det bedre. Du som allerede går på BUP kan jo starte med å snakke om vanskene der. De som jobber der har som du sikkert vet taushetsplikt, og det er for å sikre at du skal kunne snakke fritt.

På BUP snakker du med helsepersonell. De har plikt til å ta deg på alvor, lytte til deg og komme med hjelp. De kan først hjelpe deg på riktig måte når de vet hva det er som plager deg. Noen ganger er det aller best å si det rett ut med sine egne ord. Da skjønner nok behandleren din deg bedre. 

Det er flott at du allerede har prøvd å snakke med helsesøster og med mamma. Det er ikke uvanlig å forsøke mange ganger før det til slutt går å åpne seg. Ikke gi opp. Det virker som du virkelig, virkelig vil. Stol på den magefølelsen. Vi vet er at åpenhet hjelper best.

Særlig med tanke på de dagdrømmene du får om døden er det viktig at du prater med noen ganske raskt. Ofte er det best å ikke tenke for mye på hva du skal si, men bare hoppe i det og si noe. Så får heller den voksne spørre deg videre, så er samtalen i gang. 

En annen ting som jeg egentlig vil råde deg til er å ta med deg det som du har skrevet til oss, og vise det til en voksen. Enten til mamma, til behandleren din på BUP, eller en annen som du tror vil forstå. Du skriver så godt der. Du forklarer blant annet om hvordan du frykter å bli stemplet som en jente som overdramatiserer. Den som leser det skjønner nok helt sikkert at du ikke overdramatiserer. Du fortjener støtte og hjelp, og jeg syns helt klart du nå skal ta sjansen på å dele det du sitter alene og sliter med. 

Dersom du har lyst til å snakke med noen helt anonymt, kan du prøve å ringe til 116 111. Der får du prate med noen som lytter, og som kan komme med mer råd til deg. Det er gratis å ringe dit. 

Jeg ønsker deg alt godt fremover, og jeg håper at du klarer å snakke med noen eller vise frem det du har skrevet. Det finnes hjelp for det du sliter med, og første skritt er å snakke med noen. Det er da du vet at den hjelpen du får passer godt med det du trenger.

Lykke til! 

 

hilsen psykologen

Fikk du svar på det du lurte på?
Jeg synes også du bør lese:

Snakk med foreldrene dine om vanskelige ting!

Jente prater med faren sin (colourbox.com)

Er det vanskelig å snakke med foreldrene dine om personlige ting? Det er ikke så rart. Jo eldre du blir, jo mer avstand opplever du nok til dem og det er normalt. Men foreldre er ikke like håpløse som du tror.

Les mer

Har du det ikke bra? Slik kan du hjelpe deg selv

jente deppa

Den som ikke har det så bra, kan ofte føle andres gode råd som slitsomme. Som det der med å prate med en voksen. Hvor lett er det egentlig når man har det som værst og ikke engang klarer å fortelle det til sine foreldre? her kommer i alle fall noen tips fra psykologer og andre som vet hva man kan gjøre om man har det trist.

Les mer

Oversikt over gode hjelpetjenester

Jenter bruker mobilen sin (colourbox.com)

Her finner du oversikt over gode hjelpetjenester for deg som har det litt vanskelig for tiden, eller deg som har spørsmål om alt fra problemer hjemme, alkohol, kropp og helse, til verneplikt og førerkort.

Les mer

Hjelp deg selv ut av depresjonen

Gutt tenker

Depresjon påvirkes i stor grad av hvordan man tenker. Én måte å mestre depresjon på kan være å utforske og avsløre den negative og urealistiske tenkningen, og så lære seg å korrigere tanker og bytte dem ut med realistiske. Annen bevisstgjøring og stukturering i hverdagen kan også være til hjelp.

Les mer


Spørsmål og svar som ligner


Tilbake til spørsmål og svar om Psykisk / følelser
Tilbake til spørsmål og svar
Les artikler om psykisk / følelser