Hopp til hovedinnholdet
Jente 14 år
 

Spørsmål
Hei,jeg er ei jente på 14 år. Moren min og jeg har et greit nok forhold,me pappa har jeg sånn middels,jeg har også en bror som jeg kanskje snakker med annen vær månde kanskje. Mamma og jeg flyttet fra pappa når jeg gikk i 1 klasse,broren min ville være igjen hos pappa fordi han lokka til seg han med at han skulle kjøpe et digert annlegg til å ha i stua. Etter det flyttet jeg og mamma litt rundt om kring,helt til vi kjøpte vårs en leilighet,da var jeg 12år. Jeg begynte på en ny skole,fordi jeg har hatt problemer på den skolen jeg gikk på,lærerene brydde seg ikke,tok ikke tak i noen ting,det var flere der som hadde et veldi stort problem med meg og sånn hadde det vært helt siden barnehagen. Når jeg begynte på den nye skolen,kom jeg inni den værste klassen som var på hele skolen,alle bråka,de hadde nesten ikke lærer.Etter vært kom jeg mer og mer inni den klassen,og var med på å skyve vekk lærere,noe som jeg var ekspert på, jeg husker fortsatt en lærer som dro meg ut på gangen fordi jeg og venninna mi hadde skrivd på no sånn ark,så sto jeg å skreik at hu faen meg ikke hadde noe med privatlivet våres og gjøre.Der sto vi i alle fall 10min før jeg bare stakk.. Jeg begynte på ungdomsskolen, jeg blei mere agressiv og deppa.(Har stort sett vært det etter foreldrene mine skillte seg) Jeg har blitt mere frekk med lærere,sier mye oftere hva jeg mener,og nekter blankt å gjøre som de sier uten å ha diskutert ganske lenge! Jeg bråker mye mer(skriker,sparker i stoler dvs.)Når jeg kommer hjem,blir jeg bare enda mer sinnt,jeg kan helt unten videre bare begynne og gråte,og det kjennes ut som verden detter fra værandre. Mamma er noen ganger redd for å la meg være igjen aleine hjemme,hvis jeg har dager jeg bare gråter på. Vær eneste gang jeg drar fra pappa sier han til meg at jeg må være snill og d.v.s samma sier mamma rett før hu drar på jobb,at jeg må oppføre meg på skolen.Det eneste jeg tenker da,er at hva faen er det de tror om meg?!
Men frem til poenget,mamma virker veldig sliten av meg,pappa går bare å legger seg med engang jeg kommer til han. Og jeg vil virkelig ikke foreldrene mine så vondt,fordi jeg er veldi glad i dem,så det jeg lurer på er om jeg kan søke om et fosterhjem på en måte, så de får litt avlastning fra meg. For jeg veit at jeg kan være utrolig vanskeli og fæl i både kjeften og være måte mot de. Men sammtidig så er jeg redd for å gjøre en sånn ting,for tenk hvis jeg må bli boende der,og jeg vil helst ikke dra ned på barneværnskontore alene og si at jeg vill flytte litt bort fra mamma. Jeg har et søskenbarn som behandler meg som om jeg skulle vært ungen dems,de har vært sånn med broren min og,de er på en måte som et fosterhjem,så om det kanskje hadde vært mulig bare å flytta inn der for en periode,og dratt på besøk å sånne ting en gang i blant? Ble kanskje ikke no spørrsmål ut av dette men,hvis du ser noe du kan svare på så.
Dette spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid.
 

Svar
Kjære jente på 14.
Du, her er det masse å svare på, og jeg er helt imponert over hvor mye du har klart å fortelle om situasjonen din og hva du tenker.
Skulle nesten ønske at lærerene dine hadde sett dette brevet, så hadde de sett en ganske annen - enn den du viser i skolesituasjonen! Jeg forstår det slik at du savner broren din, at du litt opplever at pappa "tok"han fra deg, da han og mamma løste sine parproblemer ved å skille seg? Jeg ser for meg ei jente som egentlig er ganske fortvila, lei seg, redd og sinna,- og som likevel klarer å ha omtanke for mamma og har medfølelse med henne. Du og mamma flyttet mye like etter skilsmissen, det har vel ikke akkurat hjulpet på tryggheten din? Du sier selv at du har hatt det slik etter skilsmissen. Du mistet så mye trygghet da, og nå "angriper" du verden rundt deg med sinnet ditt. Jeg kan gi deg to mulige (og det finnes mange andre) veier å gå nå.
Vis dette brevet til mamma (ditt og mitt) spør om dere sammen kan gå på et familievernkontor (du finner det nærmeste på bufetat.no/familie, det er gratis og de har taushetsplikt) og få hjelp til å snakke sammen om situasjonen, og for eksempel se om du skal ta en "prøveperiode" og bo hos søskenbarnet ditt. Hvis du ikke orker/vil det, kan du ta kontakt med barnevernet, og be om hjelp (kanskje fosterhjem). Du kan også gå dit sammen med mamma og forklare situasjonen: At du ikke har det bra, at du "tøffer deg" på skolen, at du kjefter mye, og mamma kan snakke om hvordan det er for henne. Hun bekymrer seg sikkert mye, og trenger kanskje også hjelp til å sette ord på hva hun føler og tenker. Du kan også be helsesøster/sosiallærer om hjelp til å få kontakt med barnevernet eller familievernet.
Jeg forstår at du blir provosert og kjenner deg misforstått når mamma og pappa ber deg "være snill". Men vit at det er et uttrykk for omsorg, selv om du ikke kjenner det slik. De er fortvila og bekymra for jenta si, og skulle så gjerne ønske at "ting kunne ordne seg". Jeg tror dere alle trenger hjelp utenfra til å ta situasjonen og deg på alvor og finne andre løsninger enn det som er i dag. Du fortjener et bedre liv enn å være "en piggtrådball" av sinne og fortvilelse. Du fortjener å kjenne deg trygg slik at du ikke trenger å tro at alle er ute for "å ta deg" og derfor angriper først!
Jeg håper du kan ha litt nytte av dette brevet, og ønsker deg alt godt videre i livet.
Med vennlig hilsen familieterapeuten/ung.no
Fikk du svar på det du lurte på?

Spørsmål og svar som ligner


Tilbake til spørsmål og svar om Psykisk / følelser
Tilbake til spørsmål og svar
Les artikler om psykisk / følelser


Quiz: Hva vet du om sex og samlivsting?

Er P-piller og annen hormonell prevensjon gratis i Norge?