Hopp til hovedinnholdet

Jeg er ei jente på 16 år, som har hatt en veldig tøff periode

Jente 16 år
 

Spørsmål
Hei! Jeg er ei jente på 16 år, som har hatt en veldig tøff periode. For omtrent 2 årsiden innså jeg at noe måtte gjøres med kroppen min. Jeg så alle venninnene mine i lekre trange kjoler som ikke kunne falle meg inn å sette på meg, fordi jeg er større enn dem. Jeg kuttet derfor ned på matinntaket og begynte å trene mer. Det begynte veldig bra, jeg spiste sunt og gjorde ting "riktig". Men jeg syntes ikke ting gikk fort nok. Så jeg kuttet enda mer ned på maten og begynte å kvitte meg med det lille jeg fikk inn. På under en mnd. hadde jeg gått ned 10 kilo og var superfornøyd. Bestevenninnen min skjønte antagelig at det var noe i veien, men jeg ville ikke innse det selv. Hun tok en skikkelig prat med meg og vi ble enige om at jeg heller skulle spise sunt og gjøre det riktig igjen. Selv om jeg da begynte en sunn livstil, kom kiloene tilbake. Noe som gjør meg både sint og irritert. Siden har jeg ikke hatt et ordentlig forhold til mat. En uke kan jeg sulte meg og tenke at jeg er kjempeflink, mens en annen uke så overspiser jeg, fordi jeg føler at det egentlig ikke spiller noen rolle. Det ender jo alltid med at jeg kvitter meg igjen med det jeg spiser...
Nå er også foreldrene mine nylig skilt, noe som har satt sine spor. Jeg har ikke pratet med noen om dette i det hele tatt. jeg sitter inne med så mange følelser, spørsmål og vonde tanker jeg ikke kan dele med noen. Det ene har ført med seg det andre, og jeg føler at hver eneste dag er et slit. Opptil flere ganger har jeg tenk på selvmord og planlagt dette, men jeg er på en måte for feig til å gjøre det... Alt er et evig kaos i livet mitt. Selv om jeg har mange venner, driver med idrett og er generellt en positiv og glad jente, så har dette gjort så ingenting fungerer med. Jeg sloss med maten, har begynt å skulke skolen, er syk hele tiden og sniker meg unna treninger sammen med andre (men jeg liker harde treinger alene). Jeg føler at ingen skjønner situasjonen min og følelsene mine.. Og værst av alt er at jeg føler at foreldrene mine ikke bryr seg. Da jeg gikk så mye ned i vekt la de ikke merke til noe, at jeg ikke er så mye sammen med venner mer legger de ikke merke til osv.
Dette er en kort versjon av hvordan jeg føler det... Og jeg takler ikke hverdagen så veldig bra mer. Har dere noen tips til hva jeg bør gjøre? Å ha det så vondt i 2 år, det er ganske slitsomt... Også er jeg jo samtidig redd for at jeg gjør det jeg tenker på hver kveld. Gjør slutt på dette. Men jeg tenker samtidig slik at jeg bare er 16 år, jeg har så mye mer jeg vil oppleve, men om det er slik det skal være, så ser jeg virkelig ingen mening med det... Håper dere har noe å si til meg på en eller annen måte... Takk på forhånd.
Dette spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid.
 

Svar
Hei!

Når jeg leser spørsmålet ditt, så blir jeg for det første glad for at du nå sier noe om hvordan du har det.  -Det tenker jeg er en god start på å få til en positiv forandring.  -Det med maten har rotet seg litt til, og det tenker jeg er lurt å få tatt tak i og ikke la utvikle seg videre.  -Et slikt spiseproblem som varer over lengre tid er vanskeligere å få snudd, og kan bli ganske alvorlig, så det er viktig å få dette "i orden" nå. 

Det med foreldre som skiller seg, er en koplisert greie, og det er slitsomt å være ungdom midt oppe i det.  -Man skal liksom greie det så bra, og bare gå videre som om ingenting har skjedd, -og så er det følelsesmessig ikke slik det funker!  Det ER trist, man har en SORG som varer lenge, man er kanskje både SINT og SKUFFET, føler seg lite SETT av foreldrene som er så opptatt med sitt og det blir vanskeligere å forsette å konsentrere seg godt og være helt slik man har vært før.  -Og så blir man ofte så alene med tankene og følelsene sine rundt dette.

Som helsesøster prater jeg med veldig mange som har opplevd at foreldrene skiller seg, og de fleste syns at det kan være vanskelig og utfordrende.  -Men jeg vet også at de som kommer og prater om det, ofte syns det hjelper å prate litt om det og kanskje også få litt støtte og veiledning for å komme seg videre.  -Jeg vil råde deg til å gå å ta en prat med helsesøster på skolen, eller på Helsestasjon for ungdom eller med sosiallærer om hvordan du har det med spisingen og med tanker og følelser ellers.  Der kan du få hjelp til å "rydde" litt i følelsene rundt dette, og veiledning og oppfølging når du nå skal forsøke å komme tilbake til vanlig forhold til mat og vanlig spisemønster.

Det å ha tanker omkring å avslutte livet, er det også en del som har når det er litt vanskelig.  Jeg syns det er bra å høre at du tenker slik at du jo har så mye mer du skal oppleve.  Det er viktig å holde fokuset på det.  Livet ligger der foran deg og det er et bra liv, bare du får gjort noen små justeringer og greier å få skikkelig tak på alt som er så bra.  -Og så er du veldig viktig og verdifull, så det er viktig at du tar godt vare på DEG!

Jeg tror at du kan få orden på dette, og at mye i livet kan blir veldig mye bedre snart.  -På veien kan det være godt med litt støtte.

Lykke til!

Vennlig hilsen helsesøster
Fikk du svar på det du lurte på?

Spørsmål og svar som ligner


Tilbake til spørsmål og svar om Psykisk / følelser
Tilbake til spørsmål og svar
Les artikler om psykisk / følelser


Quiz: Hva vet du om tobakk? #2

Er det tillatt å reklamere for snus i Norge?