Hopp til hovedinnholdet

Har det helt jævlig med meg selv enkelte gang. Har vært generelt deprimert i 2-3år. Hva kan jeg gjøre?

Gutt 17 år
 

Spørsmål
Hei

Skal for første gang være dønn ærlig og fortelle alt som det er. Enten det er uvesentlig, eller ikke.

Har alltid vært populær og hatt nok med venner. Er frisk og ser bra ut. På b.skolen fortalte rektoren til alle elevene i klassen at de ikke burde være med meg ettersom jeg var en typisk person som ble med i gjenger o.l etterhvert. Hun fikk sparken etter at mamma anmeldte henne. Har egentlig ikke brydd meg så mye, men det var likevel ikke så kult å vite at foreldrene til vennene mine advarte dem mot meg. Og ja, det var helt uten grunn at hun gjorde det. Jeg ble utpekt som syndebukk på alt allerede i 5 klasse. Jeg var på lik linje med de fleste andre guttene i klassen en drittunge.

Gjennom hele ung.skolen var jeg "en av gutta" samtidig som jeg begynte å bli deprimert i starten av 9 klassen. Mye problemer hjemme samtidig som det var på den tiden jeg fant ut at jeg i tilegg til jenter tenner seksuelt på voksne menn. Første gang jeg fant ut at pappa hadde vært utro var vel for 3-4år siden. Han er en stereotyp "sur gammel mann som aldri tar feil". En typisk frp-mann. Veldig streng og krever mye.

Ifjor fant jeg ut at mamma har bulemi etc. Jeg tror pappa har mye av skylden. Han forventer og kjefter mye, samtidig som jeg tror hun vet at han møter andre. Når jeg fortalte hva jeg trodde til pappa, ble han nesten litt sur. Han fortalte henne rett ut hva jeg trodde mens jeg var der. Når hun beklaget seg med at hun liker å spise søte ting i perioder, ble han bare litt småsur og fortalte henne hvor dårlig eksempel hun var for meg som med tanke på matvaner.

Pappa fikk leukemi i bukspyttkjertelen for 5-6 mnder siden, men det gikk lite innpå meg. Han holder det i sjakk.

Vi har et ganske dårlig familieforhold. Pappa har ganske bra forhold til søsknene mine, men jeg og han krangler ganske mye. Jeg selv har veldig dårlig forhold til de. Han mener han alltid har rett, uansett. Møtte en fyr fra en annen by som er en del år eldre enn meg for litt over år siden. Har møtt han ca annenhver mnd siden det. Hadde dame rett før jeg traff han. November var første gangen jeg prøvde hasj, har røyket det rundt hver tredje dag i snitt siden det (røyker ikke så mye nå pga snart eksamenstid.)

Har det helt jævlig med meg selv enkelte gang. Har vært generelt deprimert i 2-3år. Deprimert er jeg ganske ofte, men er også _DEPRIMERT_ enkelte gang også. Har ikke fortalt dette til noen. Ingen av vennene mine vet dette og det krever ganske mye og oppfylle forventningene deres til meg, ettersom jeg sier mye artig og gjør mye tull. Men det skjer at folk spør om jeg har det bra. Har lite tro på fremtiden og ser bare på meg selv som en taper. Her hjemme er det mye press og kjefting. Skal forbedre snittet mitt høsten til neste år, men har veldig lite tro på meg selv samtidig som jeg har veldig lyst. Har mest lyst til å bli lege men føler rett og slett jeg er for dum og ikke god nok.

De fleste dager ser på meg selv som stygg og ubetraktelig, mens noen dager det stikk motsatte. Jeg har heller ikke råd til å flytte ut (pappa har bestemt at stipend skal på en felles konto til nødvendige ting til senere, selvom jeg veit at han har tatt penger fra den). Jeg føler alltid at det er folk som har det værre enn meg og at jeg ikke burde være deprimert, men det gjør meg bare mer deprimert. Jeg fortalte litt om hvordan jeg hadde det til han fyren jeg møter og han tilbudte seg å betale husleien for meg noen mnder til å flytte ut. Jeg har veldig lyst, men veit ikke hva som stopper meg. Nå sist uke fant jeg ut at han var "utro" mot meg samtidig som han prøver å overbevise meg om at han ikke var det. Det høres kanskje teit ut, men var ganske glad i han. Føler meg som en idiot som trodde jeg betydde noe for han i det hele tatt.

På skolen har det gått nedover og nedover med karakterene. Men klarte å ta meg sammen for et par mnder siden. Men snart sprekker jeg. Jeg klarer ikke dette lengre. Har så lite tro på meg selv og fremtiden. Har også hatt selvmordtanker, men hvor alvorlige veit jeg ikke. Jeg trenger å få fred snart da det er eksamen om noen mnder. Lei av å gråte meg til søvns og ligge våken med masse negative tanker.
Dette spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid.
 

Svar
Hei du!

Ut fra det du skriver har du fryktelig mye du bærer på alene. Det å gå ensom med alle vanskelige tanker bryter ned selvfølelsen og selvtilliten. Jeg tenker at det ville være en god ide om du snakket med noen om hvordan det er å være deg. Depresjoner forsterkes som regel ved bruk av rusmidler

Mange får god hjelp av helsesøster eller sosiallærer. Helsestasjonen for ungdom kan kanskje være et bra alternativ. Der har de ofte psykologer i tillegg til helsesøster og lege. Er man over 16 år kan man ta kontakt med fastlegen for henvisning til psykolog uten at foreldre nødvendigvis blir involvert.

Du er tydeligvis veldig flink til å uttrykke deg og jeg tenker å ha en fortrolig kan være veldig viktig.

Håper dette var til nytte for deg!


Vennlig hilsen

Familiepsykologen,ung..no

Fikk du svar på det du lurte på?

Spørsmål og svar som ligner


Tilbake til spørsmål og svar om Psykisk / følelser
Tilbake til spørsmål og svar
Les artikler om psykisk / følelser


Quiz: Hva vet du om økonomi?

Er samboere arvinger?