Hopp til hovedinnholdet

Jeg orker ikke tanken på hva andre kanskje tenker om meg, syns om meg, men ikke sier til meg. Er det noe jeg kan gjøre, eller noen jeg kan snakke med?

Jente 15 år
 

Spørsmål
Hei. Dette blir mye å lese, unnskyld. Jeg har akkurat begynt på ny skole der alle andre er kjent, men jeg får helt nye omgivelser og nye folk. Det er ikke et så stort problem for meg å bli kjent med folk fordi jeg ikke er særlig sjenert. Men det er ikke problemet, jeg får en følelse av at jeg ikke vil. Jeg vil ikke snakke med noen og jeg vil ikke bli kjent med nye, og ikke ta insiativ til noe selv hvis ikke det er noe utrolig spesielt. Jeg har vært sånn så lenge jeg kan huske, men har merket mer til det mer den siste måneden, både før og etter skolen begynte. Jeg liker meg best alene, og elsker å være selvstendig, noe jeg er god til og vant til. Utrolig nok har jeg ganske mange venner, og liker livet mitt ellers, jeg har det fint med andre ord. Men det er så frusterende, i fjor var det litt av det samme. Jeg skulka over en måned av niende klasse fordi jeg rett og slett ikke turte å gå ut av huset og møte "virkeligheten" og menneskene som hører til den. Jeg orker ikke tanken på hva andre kanskje tenker om meg, syns om meg, men ikke sier til meg. Når noen sier noe stygt til meg syns jeg det er mye bedre enn hvis de bare tenker det, da får jeg i hvert fall vite det, og få kontroll (jeg er kontrollfreak og veldig paranoid forresten). Vet jeg er paranoid, men i tilfeller der jeg mistenker at noen tenker noe stygt om meg eller gjør noe bak ryggen min, har det faktisk alltid vært riktig. Dessuten har jeg en bestevenninne som bare fokuserer på det negative med folk, og presser andre ned for å komme seg lengre opp selv, og kritiserer særlig når det gjelder utseendet, noe jeg ikke syns er det viktigste. Jeg lar meg ikke påvirke av henne, men jeg begynner jo å tenke at kanskje alle andre tenker sånn også? Skjønner? Har hatt endel angst tidligere helt siden jeg var liten, sånn helt uten grunn. Da handler det om å snakke med folk, presentere noe eller å i det hele tatt gå ut av huset. Jeg begynner å skjelve, rødme og stamme VELDIG. Det fører ofte til søvnmangel, noe som ikke gjør det noe bedre. Jeg søkte det opp på google, de ordene som poppet inn i huet mitt for sånn jeg hadde det; sosial angst. Leste om det, og beskrivelsene eller "symptomene" passer meg perfekt. Det sto også at 10% har en periode med sosial angst, særlig i den alderen jeg er i. Men kan det bare være en periode når jeg har følt sånn så lenge jeg kan huske? Klarer ikke snakke med mamma om dette, og å snakke med pappa blir bare rart. Har venner jeg kan prate med, men de vet jo ikke så mye om dette, så jeg kom hit. Er det noe jeg kan gjøre, eller noen jeg kan snakke med? Kunne legen min for eksempel hjulpet eller er ikke det hennes/hans "område" i det hele tatt? Igjen, unnskyld, det ble veldig langt, men jeg håper på et svar.
Dette spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid.
 

Svar
Hei


Så fint at du skriver inn til oss her på ung. Det er fint at du selv ser at du trenger hjelp. Dette er noe du må ta opp med noen voksne og få hjelp til å snakke om. Du virker som en oppegående og reflektert jente, som har det litt vanskelig nå. Det er i perioder i livet man kan ha behov for litt ekstra hjelp og slik har du nok det nå. Da er det godt å ha noen man er trygge på å snakke med.

Du føler ikke at du kan prate med foreldrene dine om dette og vennene dine kan ikke noe om dette. Det er fastlegen ditt område å hjelpe deg slik at du har det bra. Noen ungdommer vil kanskje synes det er vanskelig å ta kontakt direkte med fastlegen og gå dit alene. Jeg vil derfor anbefale deg at du tar kontakt med helsesøster på skolen din hvis du også føler det slik.

Helsesøster kan være en god samtale partner og sammen kan dere finne ut hvor du bør søke hjelp. Det kan være at de har tilbud i din kommune å komme til psykolog uten å gå om lege. det er noen kommuner som har et slik lavterskel tilbud. Det er et tilbud hvor du kan prate med noen som er spesialister på psykisk helse og kan vurdere hvilken hjelp du trenger. Kanskje kan dere løse dine problem der. Ønsker deg lykke til

Legger under svaret et par artikler du kan se på.

Vennlig hilsen helsesøster
Fikk du svar på det du lurte på?

Spørsmål og svar som ligner


Tilbake til spørsmål og svar om Psykisk / følelser
Tilbake til spørsmål og svar
Les artikler om psykisk / følelser


Quiz: Hva vet du om ekteskap?

Hva er et bigami-ekteskap?