Hopp til hovedinnholdet

Når jeg blir sur, blir jeg veldig sint - alene.

Jente 15 år
 

Spørsmål

Hei! Vet ikke helt hvem kategori dette går under, men jeg har ett spørsmål.. Når jeg blir sur, så blir jeg sur. Jeg kaster ting rundt meg, ødlegger ting, men gjør det aldri når noen ser på. Hvis jeg blir sur på foreldrene mine, klarer jeg å holde meg der og da ganske bra, så løper jeg opp på rommet mitt og raserer det, griner, river meg i håret og legger meg ned og tenker mens jeg slår dyna mi flat. Hva kan dette komme av? Jeg har alltid hvert sånn/siden jeg startet i 1.klasse. Det kom liksom ikke med puberteten. Jeg er også veldig plagsom, ifølge de "kule" på skolen. Har også hatt det ganske vanskelig gjennom hele barneskolen. Kan det ha noe med det å gjøre?

Dette spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid.
 

Svar
Hei du jente på 15.


Du kaller det "sur" og så forteller du at du raserer rommet ditt, griner og slår i dyna. For meg høres det ut som om noe skjer som krenker deg, - og du viser det ikke i forhold til de det gjelder, men går for deg selv og tar ut sinnet og fortvilelsen din? Kan det stemme, eller er jeg helt på jordet?

 Egentlig er det ganske imponerende at du faktisk klarer å ha så mye kontroll at du ikke utagerer (som så mange gjør) på andre mennesker. For det skaper som regel enda mer problemer.

 

Du sier at du har vært slik helt siden du begynte på skolen., og at de "kule" kaller deg "plagsom". Hva slags plagsom da? Er det plagsomt at du har så mye selvbeherskelse? Eller er du en masete person? Eller noe midt i mellom? Jeg blir så nysgjerrig på hva som er "plagsomt" med deg? Og hvilke vansker du har hatt på barneskolen. Siden du ikke sier hva dette er er det ikke mulig og si noe om sammenhenger.

 

Likevel - må jeg si at alle mennesker som blir utsatt for krenkelser (mobbing, erting, overseelse osv) får jo følelser som sinne, fortvilelse og angst.  Det er helt normalt og naturlig å få slike følelser hvis man kjenner seg krenket. Spørsmålet er om man finner mestringsmåter som ikke krenker tilbake eller utsletter seg selv? Når vi blir sinna kan det handler de om at noen ikke forstår oss eller ikke er enige i det vi vil. Da vil vi sette grenser for den eller de som utsetter oss for det.

 

Det er trist hvis du raserer rommet ditt, da angrer du kanskje og kjenner deg dum etterpå, likeså hvis du skader deg selv? Jeg har to råd til deg: 1) slå gjerne i dyna di, eller madrassen, bruk et håndkle å vri det eller tramp i gulvet. Skrike er også bra, men kanskje vanskelig hvis noen hører det?  Det handler om å ta ut følelsene kroppslig - uten å skade deg selv eller andre. 2) Når du er ferdig å ta det ut kroppslig (uten å skade deg selv) kan du kanskje lage deg en "tankebok" og skrive ned hva det var som skjedde, hvilke følelser du fikk og hva du kunne hatt lyst å gjøre mot den/de som krenket deg. Da vil du bli bedre kjent med deg selv og dine reaksjoner og gjennom det oppleve mer kontroll, slik at du kanskje kan si fra (sette grenser) i situasjonen - eller etterpå uten å rase?

Du har lov å ha sterke følelser - spørsmålet er om du vil bruke de som veileder for deg selv til hva du vil og ikke vil, ikke som noe du slår deg selv eller andre med.

Jeg ønsker deg lykke til på veien til å verdsette deg selv, uansett hva andre sier.

Med vennlig hilsen

 




familieterapeuten/ung.no

Fikk du svar på det du lurte på?

Spørsmål og svar som ligner


Tilbake til spørsmål og svar om Kjønnsidentitet
Tilbake til spørsmål og svar
Les artikler om kjønnsidentitet