Hopp til hovedinnholdet

Jeg orker ikke livet mitt slik det er nå.

Jente 17 år
 

Spørsmål

Jeg elsket fotball, var altfor sjefete over venner, var med på alt som foregikk. Nå bryr jeg meg ikke om noe som helst. Ingen interesser, bryr meg ikke om noe, uansett hvor mye jeg prøver. Om folk rundt meg dør, det går ikke inn på meg. Jeg finner ingenting som er galt, en grunn. Så sannheten må være at jeg er svak og patetisk. Alle rundt meg klarer seg fint. De planlegger ting, gjør ting, diskuterer høylytt, smiler og ler. Jeg finner ikke livet noe annet enn smertefullt. Jeg finner ingen mening i å leve det. Jeg ba aldri om å komme til livet. Jeg burde være glad, jeg har jo alt jeg trenger for å overleve. Likevel føler jeg ikke at jeg lever, bare overlever. At jeg går på autopilot eller noe. Alt sliter meg også ut, den minste ting. Bare av å vite at jeg skal til frisøren, eller på butikken dagen etter, gjør meg sliten. Uansett hvor mye jeg sover, er jeg sliten. Jeg har og et intenst sinne inni meg, men jeg vet ikke hva det kommer av. Jeg vil bare skrike, være alene. Jeg klarer ikke helt sette ord på det. Jeg har også problemer med å skille tanker fra virkeligheten. Det var en episode for en uke siden, da jeg gikk over en bro. Tankene tok over. Jeg så for meg i hodet at jeg gikk opp på brokanten og hoppet. Da jeg ”våknet fra tankene”, så jeg at jeg var på vei til å klatre opp, uten å vite det. Også med kjæresten min. Av og til elsker jeg henne så mye at jeg ikke kan sette ord på det, noen få minutter etterpå, uten at noe har skjedd, så vil jeg slå opp på sekundet. Jeg vet ikke hva JEG vil, og hva tankene mine vil. Også har jeg utvikla noe jeg tror er angst. Jeg fikk problemer med å snakke til folk i 8klasse ca. Men så ble det bare verre. Og jeg gikk, snakket, spiste eller noe som helst. Følte jeg meg utilpass blant folk. Til og med familien min. Hvordan steg jeg skal ta, hvor jeg skal ha hendene. Jeg har spist middag med familien min 1 gang ca hver dag i over 17år, likevel er jeg nervøs hver gang. Føler meg så utilpass og redd. Som at alle ser på meg, og at jeg gjør noe feil. På skolen er det enda verre. Før skalv jeg, når andre snakka til meg, nå små-rister jeg. Noen som er veldig synlig. Jeg er svak og patetisk, det er ikke noe å legge skjul på. Jeg er så lei nå. Virkelig langt nede. Jeg kan ikkeleve for andre mer nå. Det er kun skuffelsen og ødeleggelse av livet til familien min og venner så holder meg igjen. Jeg har flere sår etter selvskading på kroppen enn jeg kan telle. Jeg har grenet meg til søvne flere ganger enn jeg kan huske. Stått og slått i vegger gjentatte ganger, i ren sinne over hvor mye jeg hater verden. Jeg vil heller ikke snakke med en psykolog eller ta piller for å bli falsk glad. Jeg vil ikke at folk skal prøve å forandre tankegangen min og meningene mine. For det er sånn jeg føler det, ANDRES meninger skal ikke prøve å forandre mine. Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver til deg/dere. Kanskje fordi jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. Jeg orker hvertfal ikke dette livet, og denne verden stort lenger. Beklager langt og meningsløst brev

Dette spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid.
 

Svar
Hei


Takk for at du skriver til oss!

 

Jeg blir utrolig trist på dine vegne når jeg leser det du skriver. Du høres veldig deprimert ut og som at du sliter med angst. Det er ikke patetisk og svakt, det er en reaksjon på å være i en veldig vanskelig situasjon. Det kan være mange årsaker til at du har det slik. I og med at jeg ikke vet årsakene til at du har det så vanskelig er det vanskelig å gi konkrete råd.

 

Det jeg vet er at det høyst sannsynlig er hjelp å få. Du sier at du ikke vil snakke med noen eller ta piller. Jeg lurer på om du har prøvd noe av det før? Det å snakke med noen om hvordan man har det handler ikke om å få andrestanker treddned over hodet men å får hjelp til å sortere dine tanker og følelser. Det handler om å finne hva som gjør DITT liv godt.

 

Du forteller at du har kjæreste, jeg er sikker på at hun vil at du skal få det godt med deg selv og henne. Familien din ønsker også det. jeg lurer på om du også innerst inne også ønsker å få det bedre men har mistet mye av troen på det.

 

Det kan være en idé å prøve andre dersom du føler at det er for vanskelig å ta kontakt med psykolog. Mange bruker skolehelsetjenesten, helsesøster eller sosiallærer. Det er også mulig å få hjelp på helsestasjonen for ungdom (oversikt finner du i artikkelen under). Der har de lege, helsesøster, ofte har de også psykiatrisk sykepleier eller psykolog i tillegg. De har full taushetsplikt. Du kan også ringe Alarmtelefonen for barn og unge på telefon 116 111 hvis du trenger noen å prate med.

 

Du fortjener å få det bedre!

Vennlig hilsen

Familiepsykologen,ung.no

Fikk du svar på det du lurte på?
Jeg synes også du bør lese:

Helsestasjon for ungdom

Gutt hos legen (colourbox.com)

Helsestasjon for ungdom er et GRATIS tilbud til ungdom. Der kan du få veiledning om prevensjon og seksuell helse. Du kan også kan få hjelp innenfor psykisk helse og svar på andre helsespørsmål.

Les mer

Alarmtelefonen 116 111 for barn og unge

Alarmtelefonen 116111

Noen opplever dessverre omsorgssvikt, overgrep og vold hjemme. Er du en av dem eller kjenner du noen som lever under slike forhold? Ring Alarmtelefonen på 116 111 - de vil hjelpe deg. Ring selv om du er i tvil!

Les mer


Spørsmål og svar som ligner


Tilbake til spørsmål og svar om Sorg og krise
Tilbake til spørsmål og svar
Les artikler om sorg og krise